Et dykk i katalogen

I disse isolasjons-tider har fenomenet “del dine topp 10 album og utfordre en venn” tatt av igjen på Facebook. Iallefall blant mine venner og bekjente over passerte 40 år. I stedet for å pine mine få, men høyst verdsatte lesere i 10 dager, gjør jeg det heller i et, kortere innlegg. Kort og human tortur med andre ord.

Når det gjelder musikk, er det alltid bedre å høre enn å lese om det. Derfor holder jeg meg til å skrive et par linjer om hvert album, og heller overlate litt til nysgjerrigheten. Rekkefølgen her er tilfeldig, og ikke ment som en rangering. Min musikksmak spriker i alle retninger, men her er 10 album jeg alltid vil regne som betydningsfulle for meg. God lesing!

Bonobo - Black Sands (2010)

Den britiske DJ-en Bonobo, eller Simon Green, som han egentlig heter, har hatt en interessant karriere. Dette albumet føyer seg inn i rekken som et av de mest varierte han har laget, etter min mening.

Fra åpningssporet “Prelude”, som er hovedsakelig er piano og strykere, til instrumental-låter som “Kiara” og “Kong”, flere ballader med Andreya Triana på vokal og til det drømmende tittelsporet, tar Bonobo oss med på en annerledes musikalsk reise.

Albumet er en spennende blanding av synther, sampling og ikke minst spilte instrumenter. Bonobo er egentlig bassist, og trakterer både bassgitar og kontrabass på flere av sporene. I konsertsammenheng er han ikke redd for bruke store besetninger, med band, vokalister og ikke minst orkester. I sin helhet oppleves dette albumet mer som helhetlige komposisjoner, enn tidligere utgivelser, som har vært mer sample-basert.

Shining - Blackjazz (2010)

Mye har blitt sagt om hva norske Shining, var, er, og har blitt som band, så jeg tror ikke jeg har noe å tilføre den diskusjonen. Uansett vil dette albumet vil alltid stå sterkt i min katalog, som et av det mest særegne konseptalbumene jeg har hørt.

Prøv å blande black-metal, frijazz, industriell rock og prog, og du vil få noe som ligner på "blackjazz". Ved første lytt er dette albumet kaotisk, vilt og ukontrollert. Etter et par lytt til, venner ørene seg gradvis til den ekstreme lyden av tunge og frenetiske gitarriff, smårare rytmer og forvrengt vokal og saksofon. Gradvis begynner musikken å tre frem, og ut av støyen viser det seg et verk som faktisk er nøye orkestrert. Enkelte låter vil nok være enklere å svelge for den allmenne rock/metal-fan, f.eks. "Fisheye" og "21st Century Schizoid Man" (sistnevnte et cover av King Crimson). For de som er mer glad i jazz/prog anbefales "Exit Sun" og "Helter Skelter" (ikke et cover Beatles-låta med samme navn).

Big Wreck - Ghosts (2014)

Det kanadiske rocke-bandet Big Wreck har eksistert siden slutten av 90-tallet, men jeg oppdaget dem ved en tilfeldighet på bass-bloggen notreble.com, i 2014.

Hvordan beskriver man dette bandet? Big Wreck er en blanding av ganske mye egentlig. Selvfølgelig møter de mange av de klassiske kriteriene som utgjør mange pop/rock-band, men de trekker ofte inn karakteristiske elementer fra folk, americana, blues og tilogmed funk. Da albumet ble laget, hadde bandet hele 3 gitarister, hvilket er mye av grunnen til det massive lydbildet de har. Tittelsporet er en "groovy" rocke-låt, hvor bassist David McMillan virkelig får slippe seg løs. Refrenget er stort og pompøst, mens solo-seksjonen er blues-basert, med et aldri så liten hyllest til den avdøde gitarlegenden Stevie Ray Vaughan (1954-1990).

Dawn of Midi - Dysnomia (2013)

Til tross for navnet, er ikke Dawn of Midi noen elektronisk trio, tvert imot. Den New York-baserte trioen spiller utelukkende akustisk, med kontrabass, flygel og trommer (uten cymbaler). Fra å tidligere ha spilt improvisert musikk tok de en 180-graders vending, og skrev et album som var fullstendig gjennomkomponert, fra begynnelse til slutt.

Ut fra beskrivelsen skulle man tro at dette var en jazz-trio, noe de ikke er (lengre). Dette må kunne beskrives som minimalisme. Dansbart, fengende, utfordrende, men allikevel minimalistisk. Hvert stykke glir sømløst over i det neste, men albumets 9 spor kan like godt høres separat. Trioens medlemmer spiller som regel ikke mer enn en tone om gangen, og fokuserer mer på det rytmiske enn harmoniske. Jo mer man studerer denne trioen, jo mer imponert blir man over hvor kreative og grundige de har vært i disse komposisjonene. Det mest imponerende er at dette albumet vanligvis fremføres i sin helhet på konserter, uten pauser, variasjoner eller bruk av looping/elektroniske hjelpemidler.

Deep Purple - Machine Head (1972)

Dette er et av de mer kjente albumene på denne listen, nok mest kjent for klassikeren "Smoke on the Water", men "Machine Head" er så mye mer enn det. For mange fans av klassisk rock har det ofte stått mellom Deep Purple eller Led Zeppelin. Jeg gjorde meg aldri opp noen sterk mening om noen av dem, men "Machine Head" vil alltid være en stor inspirasjonskilde for min det.

Roger Glovers energiske, men svært presise bass-spill har vært med å sette standarden for bassister i rocke-sjangeren. Ian Gillans vokalprestasjoner er ikke til å stikke under en stol, ei heller Jon Lords orgelspill, som forente et rocka uttrykk med hans forkjærlighet for klassisk musikk. Ian Paice var like stødig som alltid og Ritchie Blackmore stødige riffing forener sounden. Dette albumet, og denne besetningen, vil for mange, meg selv inkludert, være noen av det beste Deep Purple har gjort.

Mutemath - Mutemath (2005)

I 2006 slapp New Orleans-bandet Mutemath et av de sterkeste debut-albumene jeg har hørt. Etter å ha sluppet en EP, og vært innom flere plateselskaper, begynte bandet nå å gjøre seg bemerket i USA.

Musikken må kunne sies å være energisk, mye takket være trommeslager Darren Kings hardtslående stil. For å oppsummere det kort, er albumet en solid cocktail av pop, rock og psykedeliske elementer. Mutemath har alltid brukt en solid blanding av synther og gitarer, i varierende grad for hver utgivelse. I dette tilfellet er det gitarene som får se mest av rampelyset. Bandets styrke var deres fleksibilitet i både sound og besetning. Flere av medlemmene byttet jevnlig instrumenter på scenen. Mest tydelig fremgikk det av Roy Mitchell-Cardenas, som på en og samme konsert, trakterte både synther, gitar og bass, i tillegg til å kore.

Enkelte lesere vil kanskje bite seg merke i at jeg beskriver bandet i fortid. Det er ikke fordi de har lagt opp, men fordi flere av medlemmene har forlatt Mutemath de siste årene.

Janek Gwizdala - American Elm (2016)

Janek Gwizdala er en britisk/polsk bassist, med en lang og allsidig karriere. Han har utgitt flere album i eget navn, men denne gangen er han helt alene.

Helt alene er kanskje litt misvisende, det er mye utstyr i bruk her. Men det er kun han som spiller, ved hjelp av en bassgitar, effektpedaler og looping. Her strekkes virkelig grensen for hva som kan gjøres med bare ett instrument. Stilistisk sett er "American Elm" er blanding av klassisk musikk, ambient, elektronica, jazz og pop. Alle låtene er originale, bortsett fra hans egne arrangement av "God Rest Ye Merry Gentlemen" og "Day Tripper".

Avishai Cohen Trio - Gently Disturbed (2008)

Avishai Cohen er en israelsk bassist fra Kibbutz Kabri, og skal ikke forveksles med sine navnebror og landsmann trompetisten Avishai Cohen.

Cohen har hatt mange band, men jeg syns at han skinner best i trio-formatet. Trioen har også gjennomgått flere iterasjoner, denne er med Mark Guiliana på trommer og Shai Maestro på piano. Denne trioen er ikke en typisk jazz-trio, men bruker mange av de typiske elementene som kjennetegner Cohen. En blanding av tradisjonsmusikk fra mellomøsten og klassisk musikk, men i en jazz-innpakning. Flere av stykkene bruker det jeg vil kalle "hakkete", synkopert rytmikk, men ikke en grad at det er forvirrende for lytteren, heller fengende. Noen som gjør at denne trioen stikker seg ut, i mine ører, er Avishai Cohens bakgrunn som pianist, som gjør at komposisjonene er mer senteret rundt pianoet enn kontrabassen, i tillegg til hans sterke meloditeft.

Son Lux - Stranger Forms (2016)

Son Lux er en gruppe som er vanskelig å beskrive med få ord. "Pop", "indie", "alternative". "elektronisk" og ikke minst "eksperimental", er emneknagger som bandet selv bruker på sine Bandcamp-side.

Bandets frontmann og grunnlegger, Ryan Lott, har ikke bare en karakteristisk stemme som vokalist, men også som komponist og arrangør. Sammen med gitarist Rafiq Bhatia og trommeslager Ian Chang, har de en unik måte å sette sammen låter på. Utradisjonell bruk av blåsere i pop-sjangeren, på f.eks "You Don't Own Me", eller de hektiske trommene på "Undone", er eksempler på dette. I tillegg har Ryan Lott for vane å utgi flere arrangement og tolkninger av bandets låter, noe som stadig kan overraske i hvor mange drakter en låt kan kle.

Son Lux har en bred katalog, men denne utgivelsen vender jeg stadig tilbake til. Noe som også er verdt å gi en lytt, og titt, er bandets fremføring på NPR Tiny Desk, i 2015, med blåserekke fra United States Marine Band.

Submotion Orchestra - Alium (2014)

Submotion Orchestra er noe så unikt som et 7-manns elektronisk band (eller orkester). Med bakgrunn fra jazz-linja i Leeds har medlemmene funnet sin unike stil, et sted mellom electronica, pop, jazz og dubstep. Ja, du leste riktig, dubstep! Men dette ligner på ingen måte Skrillex. Snarere tvert imot.

"Alium" er bandets tredje studioalbum. Plata starter med symfoniske og storslagne "Awakening", før det glir over i "Time Will Wait". En låt som er nedpå, saktere og seigere, slik de fleste kjenner Submotion Orchestra. Musikken er både fengende, men allikevel aldri travel. Vokalist Ruby Woods fløyelsmyke stemme ligger hele tiden som et teppe oppå musikken. Ved slutten av albumet kan man spørre seg om det hadde passet best inn på et dansegulv eller en jazzklubb. Jeg sier "ja takk, begge deler!".

Avslutningsvis

Hvis du faktisk leste så langt som dette, takk! Jeg håper du syns det var spennende. Kanskje du tilogmed fant noe ny musikk du likte?

Uansett, til neste gang, snakkes!