Lediggang er (ikke) roten til alt ondt

Et par uker er gått, og korona er fortsatt en realitet. Hvor lenge og hvordan dette ender er ikke lett å si, men en ting er sikkert: Vi er mange som tvinner tomler om dagen. Studier, jobb, rutiner, og hverdagen generelt, har vært sterkt undervurdert, frem til nå. Hverdag glir over i ferie og høytid, uten at det egentlig merkes. Jeg syns det er vanskelig å si noe sikkert om denne situasjonen, så på forhånd beklager, det blir en del synsing.

Jeg er heldig som ikke har hatt musikk som største inntektskilde, siden alt av konserter og kulturelle arrangementer er avlyst til 15. juni, pr. dags dato. Men mange jeg kjenner har mistet store eller hele deler av sitt levebrød, noe som er vondt å være vitne til. Ikke minst hadde jeg gledet meg til mange konserter som er utsatt på ubestemt tid. Live-streaming, som jeg skrev om i forrige innlegg, er fortsatt et stort fenomen, men det skal godt gjøres å få både husleie og livsopphold dekket av det alene. Enkelte vil si at kunstnere som er selvstendig næringsdrivende selv har tatt et risikofylt yrkesvalg. Selvfølgelig vil det alltid være en risiko ved å ikke ha en såkalt “ni til fem-jobb”, men de færreste kunne forutsett dette. I etterpåklokskapens lys er det lett å si at vi har vært for naive, både som kulturbransje og nasjon. Det kan jeg forsåvidt skrive under på, men jeg vil heller at vi ser fremover, ikke bakover.

Det umulige skjer

Når det "umulige" skjer, må det konkluderes med at det kan skje igjen. Om ikke et virus, så naturkatastrofer, økonomisk kollaps osv. Der mener jeg vi som kultursektor må ha bedre ordninger og krisepakker. Mange utesteder og konsertsceners fremtid henger nå i en tynn tråd. Kostnadene for husleie er høye, spesielt her i Tigerstaden. Når de da er uten inntekter og stadig må betale husleie, utgjør dette et regnskap som går kraftig i minus. Flere utleiere har sagt seg villig til å enten skjære ned på husleia i den gjeldende perioden, eller utsette den. Problemet med sistnevnte er at gjelda bare vokser seg større, og kan true med nedleggelse/konkurs i ytterste konsekvens. Om offentlige myndigheter kan gjøre noe for å hindre dette er jeg ikke sikker på, men “hvermansen” kan faktisk gjøre litt.

Spleiselaget

Flere scener og utesteder har startet innsamlingsaksjoner for å få hjelp gjennom denne tiden. Vi kan ikke hjelpe alle, men litt kan vi da avse. Steder jeg vil trekke frem er Vaterland, Kafe Hærverk og No. 53. Disse er alle mindre scener som utgjør en forskjell i Oslos kulturliv, og bidrar med uttrykk, atmosfære og ikke minst bredde i hva de presenterer. Byen vil bli fattig uten disse stedene å gå til når dette forhåpentligvis snart er over.

Isolasjon - en kreativ fase

Lediggang er som kjent roten til alt ondt, men ikke i dette tilfellet. For oss kreative mennesker er dette sjansen til å få utløp for alle de ideene vi har utsatt i det uendelig, i mangel av tid. Tid er det nok av nå, og det er opp til den enkelte å bruke den godt. Selvsagt er det lett å bli tiltaksløs også, men personlig tar jeg heller noen kortere intense økter, enn å male et nytt Mona Lisa, eller skrive en ny hit (...me baby one more time) hver dag. Er du ikke en såkalt “kreativ person”, kan du lage nytt system i krydderhylla eller klesskapet.

Så må vi heller ikke glemme at isolasjonen ikke er en straff, men et tiltak for å beskytte de utsatte og få dette overstått fortest mulig. La oss heller smake litt pisk, og kunne se frem til gulroten som venter i enden av horisonten.

Vi har det ikke verst

Når jeg skriver dette er jeg klar over at verken jeg, eller andre musikere, ikke er dem som har det verst. En ting er tapt inntekt, noe annet er risiko, sykdom og død. Jeg velger å avslutte dette innlegget med en stor takk til dem som får hjulene til å gå rundt. Ingen nevnt, ingen glemt. Jeg heier på dere!

Mer enn dette tror jeg ikke jeg har å si for nå. De neste innleggene vil komme hyppigere, og handle mer om musikk, og mindre om virus.

Så gleder jeg meg til alt dette er over. Jeg gleder meg å komme meg tilbake på jobb, stå i stappfulle busser i rushtiden, og ikke minst i do-køen på Nasjonal Jazzscene.

Stay safe!